<< | Storhamarbana | Storhamar Kunstisbane | Børstadbana | Storhamar Ishall | CC Amfi | Øvrige
År aktiv: 1955-1977
K | V | U | T | Mål | Tilsksnitt | S% |
113 | 74 | 8 | 31 | 739-429 | – | 69 |
Første kamp: Feb. 1956: VIF Guttelag 2-9 | Siste kamp: 04.03.77: Spartacus 7-2
Første målscorer: Ukjent | Siste målscorer: «Janne» Kristiansen
Tilskuerrekord: ca. 1000 mot Tigrene i 1962
Med de mildest talt beskjedne rammene hockeyrinken på Storhamarbana hadde å tilby bygde Storhamar seg opp fra bunnen til å bli et av Norges ti beste ishockeylag. Historien om «bana» setter den prestasjonen i perspektiv og sier det meste om arbeidsinnsatsen, viljen og miljøet i Storhamar-hockeyen.
Da ishockeyen ble organisert i Storhamar begynte man med å legge an en ishockeyrink på oversida av fotballbana, den lå sånn ca på tvers i toppen av der Hamar OL-Amfien ligger nå, med furua foran klubbhuset i ene enden. Det første vantet, som ble kjøpt fra Rapid i Moss, var lavt og var firkantet. Det holdt til en start, men måtte byttes så fort det ble snakk om spill i mer organiserte former. Da fikk man tak i et sett med godkjente vant fra Herkules og ved hjelp av det vi i dag kaller tippemidler fikk man på plass lysanlegg og høyttalere. Det nye anlegget ble åpnet med kamp mellom Gamlebyen og Tigrene i 1960. Bana var da omtrent på nivå med de fleste andre rundt omkring og tross at man ikke hadde noe fast tribuneanlegg fikk man en juniorlandskamp mot Sverige.
Storhamarbana hadde naturis og lengden på sesongen ble bestemt av når vinteren kom og gikk. Det vanlige var at man kom i gang i slutten av november da det ble kaldt nok til at Per Edgar Kristiansen kunne komme med noen tanker med vann og legge isflate uten at vannet sank ned i grunna. Noen ismaskin fantes ikke i disse dager, men ei cherrytønne fra polet påmontert meier og sprederør sørget for at man fikk jevnet ut underlaget i pausene. Uti mars var som regel sesongen over.
Etterhvert ble «bana» både en forbannelse og en velsignelse for laget. Forbannelsen lå naturlig nok i at man ikke kom i gang med istrening fra høsten av, mens konkurrentene hadde tilgang på ishaller og kunstfrosne flater. Fordelen lå i at motstanderne ikke var vant til å spille utendørs og på røff naturis. De beskjedne forholdene ble likevel mest en hemsko og mange spådde Storhamar-hockeyens død på det grunnlaget. En kunstfrossen flate hadde vært på tale i mange år da klubben mot alle odds klarte å rykke opp i 1. divisjon i 1977. Det ble nådestøtet for «Bana» som ikke hadde en sjanse til å arrangere kamper fra tidlig i oktober. Arenaen hvor en ishockeyklubb og flere generasjoner unger og ungdom hadde vokst opp var historie og ble erstattet av kunstisbana.