<< | Storhamarbana | Storhamar Kunstisbane | Børstadbana | Storhamar Ishall | CC Amfi | Øvrige
År aktiv: 1981-92 (2002)
K | V | U | T | Mål | Tilsksnitt | S% |
194 | 125 | 8 | 61 | 1133-746 | 1425 | 66 |
Første kamp: 12.08.81: Norge – Leksand 2-8 | Siste kamp: 03.01.02: MS 6-2
Første målscorer: Erkki Laine, Leksand | Siste målscorer: Mads Hansen, Storhamar
Tilskuerrekord: 3033 mot VIF 05.11.89 | Privatkamper: 89 | Tot. antall seniorkamper: 283
Om Storhamarbana var plassen ishockeyen vokste opp på Storhamar så var det i Ishallen den ble voksen. Med tak over hodet hadde de endelig samme forhold som konkurrentene og kunne ta steget inn blant de aller beste. Av de drøyt 11 sesongene hvor arenaen var hovedbase for laget ble 10 tilbragt i øverste divisjon. Den åpnet sporten for nye grupper og gjorde hockey til allemannseie på Hamar og Hedmarken. Den ga skapte også problemer av økonomisk art som tidvis holdt på å knekke klubben.
Så fort kunstisbana ble vedtatt bygget var de fleste enige om at det bare var et skritt på veien mot Ishall og planleggingen tok til mer eller mindre umddelbart. Det var også klart at en sånn investering ikke var i kommunens planer de nærmeste årene, så SIL fikk bruke eget initiativ og lete løsninger. Man fant løsningen gjennom et leasingselskap og utleie til en messearrangør. Kommunen sa ja til en lånegaranti og byggingen startet. Det ble ingen enkel prosess med både streik og branntilløp som sinket arbeidet. Det viste seg også at man ikke fikk tippemidler så lenge et leasingselskap sto som eier. Kommunen måtte trå til og redde det hele, mens messeselskapet takket for seg etter å ha åpnet hallen med Hamarmessen 1981.
Likevel blomstret det sportslige med Erik Kristiansen i spissen. Etter å ha rykket opp og konsolidert stillingen i 1. divisjon et par sesonger løftet det hele med sølvmedaljer og sluttspill i 1985. Det første utbruddet av hockeyfeber i byen kom også med flere som trakk tett oppunder 3000 tilskuere. En skarp kontrast til åpningsturneringen med det norske landslaget og to svenske topplag tre år tidligere hvor bare 3-400 møtte opp. Det eneste Ishallen manglet var det siste steget hvor de gule og blå faktisk gikk helt til topps.
Ishallen var også et yndet mål for andre besøkende. En rekke landskamper ble spilt her, og andre klubber i regionen leide hjemmeis her. Både Lillehammer, Kongsvinger og Lillestrøm spilte 2. divisjonskamper i hallen. Skøyter, ishockey og bandy var andre idretter som nøt godt at av at Hamar hadde fått en innendørs ishall. Til og med fotballen hadde sine five-a-side-turneringer der på kunstgressteppet man hadde investert i. En del kamper i Junior-EM i 1991 ble også spilt her. Publikumsopplevelsen var nok et par klasser under hva folk forventer i dag. De relativt beskjedne tretribunene tilbød ikke allverden verken av komfort eller utsyn og det kunne bli riktig trangt om saligheta på storkamper. I starten var det pleksiglass bare bak det ene målet og nett bak det andre. Dermed måtte man ha sidebytte halvveis i tredje periode. På sidene var det heller ingen beskyttelse og et ved et par anledninger ble det skader hos publikum som følge av at pucken kom opp på tribuna. Klokka var også en utfordring en stund og man måtte ha god erfaring for å vite hvilke tall som faktisk var hvilke.
Da det ble klart at Lillehammer skulle arrangere OL i 1994 var ikke Storhamar sene om å kaste seg inn i kampen om en ny ishall. Den ble vedtatt bygget i 1990 og åpnet i 1992. Storhamar Ishalls tid som hjemmebane for Hamars ishockeygutter tok slutt 27. november 1992. Da ble Sparta knust 11-4 og laget gikk over i en ny æra. Ishallen fortsatte som treningsarena og kamparena for lagene i yngres og ble en del av et komplett tilbud med to sammenkoblede haller som Storhamar var alene om på denne tida. Helt ferdig som elitearena var dog ikke Ishallen. På nyåret 2002 ble hjemmekampen mot Manglerud Star spilt her mens OL-Amfien var opptatt med Idrettsgalla.