<< | Storhamarbana | Storhamar Kunstisbane | Børstadbana | Storhamar Ishall | CC Amfi | Øvrige
Hjemmebane er gjerne en klar fordel i ishockey som i andre idretter. Ikke bare i kamp under kjente forhold og med publikumsmajoriteten på sin side, men kanskje vel så viktig når det gjelder fasiliteter i det daglige. Her har Storhamar vært gjennom en utrolig reise – fra den beskjedne og utdaterte «bana» til den mektige OL-Amfien. Fra forhold som holdt klubben tilbake til et anlegg som ga klubben grunnlaget til å bli ledende i Norge. Fra å måtte trene på Nybusjøen og Åkersvika i vente på at isen kunne legges til å rå over to isflater med kjøleanlegget på i opptil ni måneder i året, for å sette det i perspektiv.
Med unntak av en sesong, 1980-81, da Storhamar Ishall ble bygd har Storhamar-hockeyen holdt til hvor de er i dag. På tomta klubben kaller hjemme har de hatt fire hjemmebaner, om man regner kunstisbana med og uten overbygg som to forskjellige. Fra Storhamarbana som var helt grei da den vokste fram sammen med laget på slutten av 50-tallet, men som innen den ble avløst var den siste naturisbana i de to øverste divisjonene. Via Kunstisbana som ga klubben løftet den lenge hadde trengt, til Storhamar Ishall som løftet klubben inn blant de aller største. Til slutt kom Hamar OL-Amfi som en gudegave i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. I den eneste sesongen klubben ikke holdt til på Hamar Vest ble det nødløsning med en midlertidig rink på Børstad på østkanten. Ja, forresten kan vi ta med en sjette hjemmebane også, om enn for en enslig kamp. Under sluttspillet i 2002 hvor begge hallene på Hamar var opptatt med VM i kunstløp måtte de gule og blå til Gjøvik Fjellhall for å spille kvartfinale mot Sparta.
Uansett hjemmebane har Storhamar vært gode der. Gjennom over 50 år har i snitt sju av ti hjemmekamper blitt vunnet. Det kanskje ikke så rart at folk har vært ivrige til å gå på kampene?